Skålvær Velforening logo eng
bare søk i skålværvel.no
Hovedsiden     Galleri     Gjestebok     Nyheter     Sidekart     Kontakt


De siste nyhetene:
Siste turgruppe denne sesongen?
15. september 2017 kl. 17:06
...
» Les mer..

Sommerlotteriet 2017
(23.08.2017)
Hyggelig sammenkomst i regnværet
(14.08.2017)
Basunengel ble smykke
(11.08.2017)

» Flere nyheter..

Siste 10 kommenterte artikler:
Modellen tar form (2)
Grana står for fall (2)
Hytterenovasjon blir obligatorisk (1)
Stormen tok brygga (1)
Formannskapsmøte i Skålvær (1)
Du er besøkende
nr 121 355
siden 07.02.2011



 

Handel, vekst og fall

 

Skålvær 1905

Slik så Skålvær ut omkring år 1900. Stedet framsto som en liten by, med minst 25 forskjellige bygninger. Bildet er utlånt av Borghild Barth-Heyerdahl.

 

Den første kremmeren/handelsmannen, Jon Jonsøn, kom til Skålvær i 1683. Da var det bare tillatt å bedrive handel i vår- og sommermånedene. Det var kun de som hadde tillatelse fra kongen som fikk drive handel. For å få et slikt privilegium måtte kremmeren avlegge troskapsed. Etter hvert ble handelsvirksom­heten en helårlig foreteelse.

 

Vareutvalget var begrenset til nyttevarer som korn, salt, tauverk, fiskeredskaper o.l. Senere kom også ”overflødighetsvarer” som f.eks. tobakk, rosiner og øl, noe allmuen helst ikke skulle bruke sine penger på. Verdien av de produkter som ble fraktet til Bergen ble ikke bare omsatt i nyttevarer, men også i stor utstrekning alkohol, noe som førte til misbruk og armod i et primi­tivt og fattig samfunn.

 

Den første handelsmannen hadde sin handelsbod i området der kirkegården ligger i dag.  

For å unngå konflikt med bonden som eide gården ble boden flyttet til Djupstøa på østsiden av øya, der de fleste bygningene på handelsstedet etter hvert ble bygget.

Gårdsdriften tilhørte Coldevin-dynastiet på Dønna, men den ble i 1776 solgt til Ludvig Schultz Knoph som da var handelsmannen på Skålvær. Han startet også gjestgivervirksomhet.

 

I 1815 kjøpte prestesønnen Frantz Røring handelsstedet, og la grunnlaget for stedets storhets­tid. Med på kjøpet ”fikk” han også enken etter den forrige eieren. Hun fikk kår, dvs. rett til å bo på stedet og kjøperne forpliktet seg til å holde husly og skaffe henne det hun trengte til livets opphold, - datidens pensjon. Frantz Røring drev stort med handel, kjøp og salg av fisk, gjestgiveri og brennevins­handel. Hans kone Marianna Tønder var den som fikk anlagt hagen på handelsstedet, et arbeid som ble videre­ført av svigerdatteren.

 

I 1842 overtok sønnen Johan handelsstedet, senere kom også hans bror Anton inn i virksom­heten. Samme året giftet Johan seg, men allerede i 1844 døde både kona og deres eneste barn. Han selv døde i 1859, og Anthon Christian Olaus Røring ble da eneier. Det ble han som skulle sette Skålvær-navnet på ”kartet”. Han ble gift med den 19 år yngre Charlotte Scheldrup fra Flakstad. De fikk 9 barn, men bare 5 levde opp.

I tillegg til handel og jordbruk, drev han også fiskemottak i Lofoten og produksjon av klipp­fisk på Skålvær, sildesalteri i Sandsundvær, tønnefabrikk, trandamperi og bakeri. Til denne allsidige virksomheten ble det bygget over 20 hus på Skålvær. Anthon Chr. Røring eide mange fartøyer, en jakt, en galeas og flere mindre båter. Utover på 1800-tallet kom det posthus, telegraf og dampskipsanløp til Skålvær, noe som styrket stedets posisjon lokalt.

 

Teksten fortsetter under bildet..

To dampskip anløper Skålvær en gang tidlig på 1900-tallet. Stedet var et knutepunkt for reisende og her er det Haarek(svart) fra Helgelandske som møter en av båtene fra Torghattens Dampskibsselskap.

To dampskip anløper Skålvær en gang tidlig på 1900-tallet. Stedet var et knutepunkt for reisende og her er det DS "Haarek"(svart) fra Helgelandske som møter en av båtene fra Torghattens Dampskibsselskab.

 

 

På det meste var der 9 husmenn knyttet til handelsstedet og disse måtte delta i pliktarbeid, noen var også mannskap på fartøyene. Å skaffe fór til 13 kyr, ungdyr, sauer og en hest, var arbeids­krevende med de primitive redskaper man hadde på den tiden, og gårdsdriften var ingen stor inntektskilde. Røring-familien og handelsstedet hadde en stor tjenerstab. På det meste var der to handels­betjenter, en bødker (tønnemaker), en baker, 7 drenger, 5 tjeneste­piker og guver­nante, foruten den arbeidskraften som husmennene og andre løsarbeidere representerte. I de travleste periodene var det opptil 50 personer som skulle bespises på gården.

 

Anthon Chr. Røring var i mange år den person i Tjøtta kommune som hadde størst inntekt og betalte mest skatt. For å drive sin virksomhet og opprettholde noe av sin storhet, hadde han lånt penger hos søskenbarnet Erasmus Zahl på Kjerringøy. Det skulle vise seg vanskelig å betale tilbake disse lånene.

Anthon Chr. Røring gikk i bresjen for å få bygget kirke på stedet. Han døde plutselig i romjulen 1885, før prosjektet var realisert, men hans kone og sønnen Frithjof tok opp ”arven”. I september 1889 ble kirke og kirkegård vigslet. Tømmeret i byggverket kom fra en gammel kirke på Beitstad i Nord-Trøndelag. Ferdig oppsatt på Skålvær kostet kirken kr 7.400,-. Ved kirke­gården er det nå satt opp en tavle med navnene på de 140 som er begravd der. I 1931 ble det montert orgel i kirken. I mange år ble der holdt 11 gudstjenester, - nå er det redusert til en eller to i året.

 

I 1894 gikk handelsstedet konkurs, og de to sønnene Frithjof og Johan Røring overtok roret, med Frithjof som driver. Han hadde gått handelsskole i Bergen og som skikken ofte var for personer av "høyere stand", hadde han gått lære i utlandet. Han hadde hatt kontorjobb i en kolonialforretning i Glasgow, for siden å praktisere som handels­betjent på Skålvær. De nye eierne satset friskt bl.a. med hvalfangst og bankfiske.

Røringene var av de aller første som hadde båt med petroleumsmotor (1894, hvis de ikke var de første?) og forsøk på bankfiske i Nordland. De kjøpte skonnerten ”Bestanta”, en tidligere hvalfanger med dampmaskin. Som pionerer måtte de tåle feilinvesteringer, som i tillegg til en stor bygningsmasse å vedlikeholde og kriseår for handelen, var årsak til at det gikk som det gikk.

I 1902 gikk de ”heidundrende” konkurs. Frithjof måtte i 1904 be om støtte fra bostyret til underhold for seg og sin familie.

 

Skålvær med alle sine herligheter kom på tvangsauksjon i 1904, og Edvin O. Wiig fikk til­slaget for 15.000 kroner. Han fortsatte driften etter gammelt mønster, men etter å ha vært gjennom akkord måtte han i 1911 selge handelsstedet til bergenseren Henrik M. Jenssen for 30.000 kroner. Henrik Jenssen drev sin virksomhet gjennom to verdenskriger, depresjonstider og personlige kriser fram til sin død i 1959, da sønnen Hans overtok. 

 

Folk hadde forlengst begynte å flytte fra øyene og grunnlaget for handelsvirksomheten var kraftig svekket. Hans Jenssen og familien forlot Skålvær i 1962. I august samme år startet Jim Ørjevatn fra Vefsn opp butikkdriften, men gikk konkurs i mai 1963 og forlot stedet. Skålvær ble så solgt  til Svein og Helge Jensen (ikke i slekt med Henrik Jenssen) i 1965. Brødrene Jensen startet opp både butikk og gårdsbruk på nytt. Men etter noen få år måtte også de innstille, og Skålvær som handelssted gikk over i historien for godt.

 

(Kåre Hansens bok ”Skålvær – Et helgelandsk handelssted i vekst og forfall” danner grunnlag for det meste i denne artikkelen.)

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Telefon: +47 750 41765
MOB: +47 906 09 962
Kontonr: 1503.46.90550
Det tok 0.3209 sekunder å laste siden.
Opphavsrettigheter 20©11 Skålværvel.no - Alle rettigheter forbeholdt
Design, layout og system: VegaDesign.net
Skålvær Velforening
Mølnhushaugen 37
8802 SANDNESSJØEN
Org.nr: 994 504 053

Brukernavn: 
Passord: 
  Glemt passord?
   
       
 
   
  Drevet av AdminPanel(PHP) 6.0.2.3
- Profesjonelle design løsninger -

Opphavsrettigheter © 2006 VegaDesign.net
- Alle rettigheter forbeholdt