Skålvær Velforening logo eng
bare søk i skålværvel.no
Hovedsiden     Galleri     Gjestebok     Nyheter     Sidekart     Kontakt


De siste nyhetene:
Kompensasjon for strømstans
3. desember 2018 kl. 18:04
...
» Les mer..

Hurtigbåtkaien er reparert
(01.11.2018)
Trekning lotteri 2018
(04.09.2018)
Flere trøndere på tur
(28.08.2018)

» Flere nyheter..

Siste 10 kommenterte artikler:
Modellen tar form (2)
Grana står for fall (2)
Hytterenovasjon blir obligatorisk (1)
Stormen tok brygga (1)
Du er besøkende
nr 156 500
siden 07.02.2011



 

FRA MORS TID PÅ SKAALVÆR

 

Vi fikk denne historien fra Anna Utne, som i mange år hadde vært venninne med Svanhild Johannesen. Svanhilds mor, Laura Vestvik, var niese til Charlotte Røring, kona til Anton Christian Røring - en av eierne av Skålvær på 1800-tallet.

Verken Svanhild eller broren Bjarne hadde etterkommere. Da Svanhild døde i 1997 overtok Anna en del av hennes etter­laten­skaper. Blant en del papirer fant hun denne historien, som Laura hadde fortalt til sønnen. Anna kontaktet Svein-Harald Carlsen, Alstahaug kommunes kultursjef, som sørget for at vi fikk den til­sendt.

Her følger historien, gjengitt ordrett slik den var skrevet.

 

Laura Vestvik

Jeg var 10 år da jeg reiste nordover.

Jeg drog fra Trondhjem i februar måned. Far var gått fallit og onkel og tante på Skaalvær hadde mistet sin datter Anne Sofie (opkaldt efter tante Anna Holmboe) som var på min alder. Mor fulgte mig om­bord i ”Orion” om aftenen, kledde av mig og satt hos mig til jeg sovnet. Hun var nok tung om hjertet og da jeg våknet om mor­genen var der ingen ”mams”. Ombord var alle snilde mot mig, kapteinen og losen. Da vi kom til Tjøtta blev jeg hentet ved skibssiden av en seksæring fra Skaalvær med høvedsmann og 6 rorskarer. Min kusine Marianna var med. Jeg blev plasert bak i skotten godt overbreiet med ryer. Der var stor sjø og jeg blev snart sjøsyk, folkene sa jeg skulde se opp i luften – det vilde hjelpe.

 

Efter et par timers seilas kom vi fram til Skaal­vær om aftenen. Vi la til ved bryggen og tante Charlotte kom ned og to imot mig. Jeg ser hende ennu for mig i en grå verkens­kjole, høi og slank og med stokk. Hun hadde spisstørklæ på sig over hodet og nedover skuldrene som var knyttet på ryggen.

 

Den første jeg hilste på var bestemor (mor­mor), (Dorothea Kristine Schjelderup, født Thesen) og så kom onkel. Mormor og jeg delte værelse sammen så lenge hun levet. Før jeg blev vandt med det lå jeg og hørte hende puste tungt – hvor redd jeg var – og plutselig tok hun vinegerglasset og dynket rundt sig fordi hun syntes luften var så tørr, og så stakk hun et stykke kan­dis i munden og la sig til ro igjen. Dette gjentok sig nesten hver eneste natt.

 

Der var guvernante i huset og så begynte jeg på skolen og fikk plikter med en gang.  Jeg måtte passe duene og gi dem mat og vand og da jeg var blitt litt eldre fikk jeg også til plikt å dekke middagsbordet til 12 personer når jeg kom ned fra skolen som holdtes ovenpå. Denne plikten måtte jeg ha til tross for at der var 2 husjomfruer i huset, 7 piker og 7 drenger.

 

Da den lyse tid nærmet sig begynte vi å tenke på ærfuglen og bygget reder og satte i stand hus til den. Der var en gammel kone, Inger fra Husvær, som kom hvert år og stelte med den. Hun raket og tørket tang og lavet reder til den, gamle båter ble også hvelvet og tjente som hus. I enkelte hus kunde der ligge opptil 6/8 ær­fugl.

I mai måned måtte alle kattene bindes på høi­loftet og alle hundene blev sendt inn på fast­landet hvor der ikke var ærfugl. På denne tiden begynte parringstiden og fuglene begynte å komme opp på land, hunnen fulgt av steggen som i maje­stetiske skridt fulgte sin make til redet. Ærfuglen kom tilbake hvert eneste år til samme plass. Når hunnen har lagt ett egg går den ned til sjøen igjen, treffer sin mak og neste aften følger han hende opp igjen, på samme måte også tredje gang. Når hunnen har lagt sitt 3dje egg blir hun liggende på redet og kan da legge ennu 2 à 3 egg. Nu begynner hun også å ribbe sig for dun.

Det var et nydelig syn å se 6 – 8 ærfugl ligge slik i et hus. Konen gikk og ”rekket” dem – tok litt egg og dun fra dem. Hun snakket med ær­fuglene, og de pikket hende på henderne mens hun forsiktig tok 2 eller 3 egg. Ærfuglen kan ikke klare å passe på mer enn 3 kyllinger når den kommer på sjøen, de andre blir lett rov­fuglenes bytte.

Mens hunnen lå på redet, forsvandt hannen til havs og hun fikk ingen hjelp av ham mere. Røskatten kunde også være slem, ofte kunde man finne ærfuglen liggen­de død med overbitt strupe. Så lenge ærfuglen lå på redet spiste den intet, drakk bare vand og når det var tørke, måtte der sørges for vand til den.

 

Onkel levet bare et par år efterat jeg var kommet. Han døde plutselig under pleie­sønnen (1) Johan Agersborgs bryllup. Brude­parret og gjestene var nettop kommet hjem fra Tjøtta kirke, vi hadde spist og reiste oss fra bordet og onkel var gått ut for å se at alle lysene som var oppstillet i vinduene ut mot tunet var tendt. Han var på vei inn hoveddøren da brudgommen kom imot ham. ”Johan, jeg skulle ha snakket litt med dig” sa han, og i det samme faldt han om. All festlighet ble av­sluttet med en gang. Vi unger var begyndt å danse i Bårstuen og tante Charlotte satt på kjøkkenet for å påse at alt sølvtøiet kom på plass. Jeg og Maren var i Bårstuen og fikk beskjed om å komme opp da onkel var syk. Der blev straks sendt bud til Søvik efter doktoren, men da der var sterk nordenvindsstorm, kom de ingen vei, de kom bare et stykke opp i sundet.

Tante Charlotte styrte da gården og handels­stedet alene inntil den eldste sønn Frithjof overtok ledelsen. Bestemor Schjelderup levet ennu et år efter onkel døde. Hver morgen måtte pikene, gårds­piken og stuepiken inn på sove­værelset til tante (til moderen) og fikk der beskjed om arbeidet for dagen og samsnakket om hvordan de skulde ordne seg og hus­jomfruen måtte også inn og der blev da be­stemt hvad mat der skulde lages. Alle nøkler til alle uthus som kjeller, stabbur og røksjå blev om aftenen samlet inn og lagt i en kurv og denne tok tante med sig når hun gikk og la sig.

 

Man begyndte tidlig dag. Klokken 6 om mor­genen ringte stabburklokken, om sommeren klokken 5. Der var eget kjøkken og spiserom for tjenerne og der blev da servert en kopp kaffe og 2 skiver til åbit (med 1 sukkerbit til). I sesongen kunde der være opp til 50 mennesker i kosten. Klokken 8 var så frokost. Da blev der igjen ringt på dem og de fikk da smurt mat. Det var husjomfruens første ar­beide om morgenen å smøre mat til tjenerne. Til drikke fikk de melk og sirupsthe. På brødet var der bare smør, men på bordet stod der gammelost og sirup. Klokken 11 blev det ringt til middag, og da var det almindelig spekesild med poteter og suppe hver dag. Middag blev holdt fra kl. 11 til kl. 12. Så blev der ringt ut igjen, men før de gikk fikk de en kopp kaffe og 2 sukkerbiter. Kl. 31/2 var det non og da fikk de; 2 à 3 dager i uken kjøtt og 2 à 3 dager fikk de smørbrød og kaffe. Klokken 8 var det aftens og da fikk de i almindelighet grynmelsgrøt med melk til. Men om våren når der kunde fiskes i de lyse aftener og vi fikk fersk fisk blev der ofte servert fisk med lever og suppe over hele jek­ten, både til tjenere og herskap.

 

Under slåtten gikk tante hver eneste dag ut på marken med en liten skjenk til slåtte­karene og til måltidene blev der ofte traktert hjemme­brygget øll. Om aftenen blev alt som skulde serveres om mor­genen lavet til på brikker. Folkene fikk sitt bragt på sitt spiserum. I spise­stuen samledes om morgenen handels­betjentene, husjomfruene og guvernanten og husets unge, hvor der blev servert kaffe og sukkerkavringer. Tante fikk sitt bragt opp på soveværelset hvor da pikene møtte opp for å få ordre for dagen. Når tante ga sine ordrer, kunde hun ofte stå og holde oss i hånden til hun hadde forvisset sig om at hendes beskje­der var forstått. Hun ledet det store huset med fast, men kjærlig hånd og ga oss forståelsen av pliktfølelsens verdi i livet. For almuen rundt omkring var hun mor Røring (som det tidligere het far og mor Røring).

 

Under sykdom og i fattigdom var det altid å reise til mor Røring, hun hadde altid råd og trøst. Det var ikke bare materiell hjelp hun kunde yte. Hun hjalp mange ganger både som doktor og dyrlege.

 

Efter jul var det en stille tid, hvor hver passet sitt arbeide inne og ute. På gården var 14 kjør, en hel del smaler, hvorav mange utegangere, 2 griser og 1 hest. Alt som blev produsert på gården gikk til husets eget bruk.

I midten av februar begynte vi å stelle til til Lofoten. Fartøiene som skulde nordover; jekten ”Aurora” og galeasen ”Charlotte” blev satt i stand. Onkel hadde bruk på Hennings­vær, hvor der var egen bestyrer som bodde der nord sålenge arbeidet med fisken stod på.  Resten av året bodde han på Skaalvær hvor han gikk tilhånde med forskjellig arbeide i for­retningen. Når ut­rustningen til Lofoten begynte, blev kistene trukket frem nede på ”Spisebua” og der blev laget til et bestemt kvantum flat­brød, kavring, lefser, smør, kjøtt og flesk til hver mann. Styrmannskisten blev litt rikere ut­styrt enn kisten til karene.

 

Efter at Lofotfolket var reist, var der nesten bare kvinder igjen foruten onkel, gårds­dreng og handelsbetjenter. Da var det igjen en stille tid og man begynte å tenke på de huslige sysler. Vevene kom fram. Gårdspiken satt i bårdstuen og vevet mens husets døtre holdt til i hovedhuset. Alt husets lintøi blev eftersett og satt istand. Dette blev gjort bare en gang for året. Da fikk pikene også 14 dager til å se efter sitt eget tøi efterat man var ferdig med husets.

Når dette var gjort, gikk man over til flat­brød og lefsebaking. Da blev alt flatbrød og lefse bakt for hele året. 1 pike knadde deigen, 6 kjevlet ut og 1 stod og stekte. Der blev da bakt ”storkarslefse” og ”stor­karsflatbrød”, ”tjener­lefse” og ”tjener­flatbrød”, ”Styrmanns­lefse” og ”Styrmanns­flatbrød”. Alt flatbrød som skulde brukes til utrustningen til Lofoten og stevnan blev lagt sammen på en spesiell måte slik at det fikk en firkantet form og pakket bedre i kisten. Bakingen tok en tre ukers tid.

 

Når bakingen var unna kom husren­gjøringens tid og når vi var kommet så langt som til april var det så lyst at man sluttet med alle lamper og lykter. Disse blev nu eftersett og satt istand for bruk til høsten. Derefter kom et av årets to store klæsvask. Da blev alt tøi sortert og lagt i et stort bryggekar og seks piker og koner stod rundt dette og vasket først koldt. Neste dag blev det vasket i små stamper i varmt vand. I ildhuset var der 2 store kobber­kjeler hvor alt tøiet blev kokt, derefter blev det bragt ned til sjøen og skyllet i saltvand. Derpå blev det lagt på blek i blekehaven hvor der var en stor brønn hvor det blev skyllet og derefter hengt til tørk. Når tøiet var tørt måtte alle husets kvinder hjelpe til å legge sammen tøiet og rulle det på den store trekkrullen fyllt med sten. Alt tøiet blev rullet, like til lommetørklædene og dekk­tøiet blev rullet 3 ganger. Arbeidet med klærne tok mange dager. Neste klesvask fandt sted på efter­sommeren. Alt tøi som var skadet blev lagt til side og tatt fram til istandsetting i den stille tid efter jul som ovenfor er beskrevet.

 

Nu var vi kommet så langt på året at far­tøiene fra Lofoten kom tilbake full-lastet med saltfisk, som nu blev vasket og lagt på tørrebjergene på en av øene. Tørr­fisken hang fremdeles på Hennings­vær og blev først hentet senere. En fast man kom hvert år fra Haugesund for å føre oppsyn med og lede arbeidet med tørring av klipp­fisken.

Alle som hadde arbeid med fisken ble til­sagt ved at der blev heist et hvitt flagg når det var godt vær til å legge fisken utover. Folkene kom da roende i båter og hadde mat med seg. Når skodde eller regn kom, var det i en fart å få fisken stablet.

Når fisken var tørr efter St. Hans blev den sendt med jekten til Bergen til 1ste stevne. Tørrfisken ble hentet i Lofoten i juni og sendt til Bergen til 2den stevne. Når folkene kom til­bake fra stevnen hadde de altid med seg pre­senter av forskjellig slags, såkalt ”Bernblom” (Bergens­blomster), og da var det fest over hele stedet. Mellem stevnene var fartøiene i Namsos og Bindalen for å hente ved og tre­materialer.

 

(1) Johan Agersborg var sønn til Anton Chr. Rørings søster Martha som bodde i Vefsn.

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Telefon: +47 750 41765
MOB: +47 906 09 962
Kontonr: 1503.46.90550
Det tok 0.5397 sekunder å laste siden.
Opphavsrettigheter 20©11 Skålværvel.no - Alle rettigheter forbeholdt
Design, layout og system: VegaDesign.net
Skålvær Velforening
Mølnhushaugen 37
8802 SANDNESSJØEN
Org.nr: 994 504 053

Brukernavn: 
Passord: 
  Glemt passord?
   
       
 
   
  Drevet av AdminPanel(PHP) 6.0.2.3
- Profesjonelle design løsninger -

Opphavsrettigheter © 2006 VegaDesign.net
- Alle rettigheter forbeholdt